Det har vært en spesiell tid for oss alle. For hver enkelt av oss har situasjonen vært vanskelig nok. Det er det fortsatt for veldig mange.
Det vil ta tid før alt er tilbake til normalen. For meg er hverdagen snudd på hodet. Jeg skulle egentlig reist hit og ditt, tatt bilder, formidlet, men isteden har jeg sittet i isolasjon i Polen.
Vi dro nemlig til Polen to uker før samfunnet lukket seg, da min mann skulle jobbe her dette året.
Den dagen de stengte grensene her og de norske myndighetene sa at nå bør nordmenn komme seg hjem, da må jeg inrømmme at jeg nesten ikke viste hvilket bein jeg skulle stå på. Samtidig som at vi sammen var enig om at det var her vi er nå, det er er her jobben til mannen er og dette klarer vi. Vi sa til barna hjemme som er voksne, nå må dere ta vare på hverandre og holde sammen.
Mine foreldre som satt i Frankrike kom seg i siste liten hjem og jeg var overlykkelig at de kom seg trygt til Norge.
Tiden i isolasjon i en ny leilighet i et nytt land har vært krevende. Det å være borte fra det nære og det kjente og det trygge har vært tøft og tappende.
I ukesvis fikk vi kun lufte Mira en kort tur. Alt av strender, parker, skogsområder ble stengt ned.
Poltiet patrulerte gater med høytalere på taket og vi ble flere ganger stoppet og opplyst om regler.
Samtidig som det har vært tøft, er vi veldig imponert over de Polske restriksjonene. De var veldig tidlig ute og vi har hele tiden fått masse god informasjon og vi har følt oss veldig trygge.
Høydepunktet ble det lille bakeriet som holdt oppe for oss her i Ustka. Her var det mulig å kjøpe fersk brød og de beste kaker og bakeverk.
Eieren tok imot meg med et stort smil selv om hun ikke kan noe engelsk. Hun er også den som har lært meg flere polske setninger.
Handling av mat har vi gjort hver tiende dag. I en periode var det så strengt at vi fikk kun gå inn et par stykker i butikken, men også her var alt tilrettelagt med hansker, antibac og personale som passet på at alt fungerte som det skulle.
Den dagen da strendene åpnet igjen feiret vi. Mira fikk løpe igjen og vi fikk brukt kroppen igjen. Fra å ikke ha gått noe på ukesvis var dette rene åpenbaringen og medisin for meg.
Under isolasjonen feiret vi min mann sin 50 års dag, vi feiret 15 års bryllupsdag og mine barn sine bursdager.
Lyspunktene har vært å prate med barna, foreldre, venner på facetime. Jeg er evig takknemlig til alle dere som har husket på oss her.
Jeg legger ikke skjul på at det har vært utfordrende. Vi er tross alt i et nytt land, hvor vi ikke har hatt noe av det faste, trygge rundt oss, bare hverandre.
I trygg avstand fra andre og munnbind på, er det museskritt i riktig retning.
Jeg har lært så mye om meg selv i denne perioden, min mann har vært helt fantastisk og jeg er imponert over hans ro og trygge hånd.
Bak skyene er alltid himmelen blå og det stemmer, selv om dette vil ta tid og tilværelsen er endret for oss alle.
Våren er kommet til Polen og første kjøretur på seks uker fant sted i går.
Hva var det første jeg fant?
En blomstereng!
