En liten perle i Napolibukta
Jeg har vært så heldig å besøke Procida to ganger, og hver gang har øya trollbundet meg på nytt. Begge gangene tok jeg fergen fra Ischia – en kort tur som allerede setter deg i den rette, myke feriemodusen. Idet båten nærmer seg land og de pastellfargede husene speiler seg i havet, kjenner du det med én gang: dette stedet er noe helt eget.
Det jeg elsker aller mest med Procida, er den autentiske stemningen. Øya er liten, men rommer en ro som setter seg i kroppen. Her finnes det ingen påtatt glamour – bare ekte italiensk hverdagsliv. Livet leves ute. Dører står åpne. Stemmer fyller gatene. Vasken henger til tørk mellom husene som små, fargerike flagg.
Fargene er som hentet fra en malers palett – duse toner av rosa, aprikos og sitrongult mot det dypblå havet. Smale gater slynger seg mellom gamle murer, og duften av salt sjø og sitrus ligger i luften. Tempoet er lavere her. Folk stopper opp. Prater. Smiler.
Procida er kanskje den minste av øyene i bukta, og ofte litt i skyggen av sine mer kjente naboer. Nettopp derfor har den beholdt noe sjeldent – en ektehet som er vanskelig å finne andre steder. Her får du følelsen av å være midt i det italienske hverdagslivet, ikke bare som besøkende, men som en stille deltaker.
Hver gang jeg reiser derfra, sitter jeg igjen med den samme tanken: Dette er en øy man ikke bare besøker – man kjenner den. Den får deg til å senke skuldrene, puste dypere og huske hva som virkelig betyr noe.
For meg er Procida en øy jeg alltid kunne reist tilbake til. En stille, fargerik og ujålete skatt i Napolibukta – og en av de vakreste perlene i hele Italia.
